White shoes in Cairo Blues

Har jeg tenkt å lære? Nei.

Det hardet livet som krigsjournalist...

Stå opp. Gå på kafe, spise egg og bacon (man er da tross alt i Beirut). Svinse rundt i Hamra og Ashrafiyye, snakke med folk på gata. Sitte på fancy kaféer, gjøre intervjuer. 

Det er et hardt liv...

Apropos en viss debatt:

Snyltegjesten var her i går

Og han forsynte seg godt av

mitt nyinnkjøpte fenalår

han har vært vennen min i mange år nå

og kniv og gaffel er et språk som han ikke forstår

Bare for å få selskap 

må man omgås barbarer

nå tar han min møbel

og mine beste sigarer

og han er bare min

Du vet du har nordmenn på besøk når...

noen spør om å kjøpe øl fra verten. 

Jeg er tilbake i Kairo, folkens. Det spørs vel om noen følger med på denne bloggen lenger, men jeg liker å snakke med meg selv, så det kommer til å bli oppdatert her litt framover. 

Dette innlegget er veldig forsinket. Denne bloggen også. Men jeg tenkte det var på tide å introdusere dere for en av mine mauritanske venner. 

Bou synes to ørkenmil om dagen er pysete og har store problemer med å forstå hvorfor utlenlandske Nasara trenger å krabbe opp på kamelryggen i blant, særlig når det ikke er noe særlig mer enn tredve varmegrader. Men bortsett fra det er han en trivelig kar. 

Og ja, jeg tar selvsagt selvkritikk på at jeg ikke lot meg følge av et sett med bærere og helst også et medbrakt piano. Men noen ganger setter økonomien faktisk grenser, selv i Afrika. 

Du vet du ikke er paranoid når...

overvåkningspolitiet setter seg inn i samme taxi som deg på vei til motellet, og er der på morgenen, når du står opp.

Jepp, jeg er i Vest-Sahara.

Du vet du har sett for mye på Sopranos når....

du refererer til den politiske gruppen du er med i som "this thing of ours"....